Administrator innlogging
English
Svenska
Dansk
Nederlands
Informasjonskapsler
Solveig Christensen
- 22.05.1935 - 12.10.2024
Vår alles kjære!
I familien var Solveig kone, mamma, mormor, svigermor, oldemor, søster og tante. For andre var hun venn, kollega, nabo og lærer. For oss alle var hun et engasjert samfunnsmenneske som deltok i frivillige organisasjoner, lokalpolitikk og offentlig ordskifte. Hun var kanskje særlig en tydelig stemme i likestillingskamp på 60- 70 og 80-tallet. Hun var en herlig blanding av praktiker og teoretiker - det var hun som fant fram hammer og spiker når det trengtes, for ikke å snakke om symaskin og strikkepinner. Samtidig var hun intenst opptatt av at språket skulle være presist - både skriftlig og muntlig, og hun var førstevalget hver gang det skulle velges quiz-lag.
For barnebarna var Solveig en omsorgsfull og aktiv mormor som fant på mye moro som det også kunne læres av. Hun tok ansvar for at det var god stemning i rommet, helt til det siste - selv om en utmattende demens tok stadig hardere tak. I alle årene Gunnar - ektefelle og beste venn - var syk, var Solveig en kjærlig og tålmodig støttespiller.
Nå sørger og savner vi - men den følelsen som likevel er sterkest er respekt for ei fabelaktig dame!
Vår alles kjære!
I familien var Solveig kone, mamma, mormor, svigermor, oldemor, søster og tante. For andre var hun venn, kollega, nabo og lærer. For oss alle var hun et engasjert samfunnsmenneske som deltok i frivillige organisasjoner, lokalpolitikk og offentlig ordskifte. Hun var kanskje særlig en tydelig stemme i likestillingskamp på 60- 70 og 80-tallet. Hun var en herlig blanding av praktiker og teoretiker - det var hun som fant fram hammer og spiker når det trengtes, for ikke å snakke om symaskin og strikkepinner. Samtidig var hun intenst opptatt av at språket skulle være presist - både skriftlig og muntlig, og hun var førstevalget hver gang det skulle velges quiz-lag.
For barnebarna var Solveig en omsorgsfull og aktiv mormor som fant på mye moro som det også kunne læres av. Hun tok ansvar for at det var god stemning i rommet, helt til det siste - selv om en utmattende demens tok stadig hardere tak. I alle årene Gunnar - ektefelle og beste venn - var syk, var Solveig en kjærlig og tålmodig støttespiller.
Nå sørger og savner vi - men den følelsen som likevel er sterkest er respekt for ei fabelaktig dame!
