Kjære Annikken
I januar 2015 startet du og jeg på en reise som besto av en fryktelig humpete vei, en vei ingen av oss egentlig visste hvor endte eller hvor vi skulle.
Den første strekningen kjørte vi i hver vår retning, vi kunne ikke kjøre sammen fordi våre behandlinger førte oss til ulike stasjoner.
Men vi plukket også hverandre opp og kjørte sammen lange strekninger, noen ganger rette strekninger og noen ganger hump etter hump.
Etterhvert kom jeg til et stoppested hvor jeg kunne raste... men du måtte fortsette og for deg ble humpene større og større.
Veien sluttet på ulik måte for oss to... din tank gikk tom...jeg kjører fortsatt.
Hvil i fred lille sterke tøffe Annikken
Det var med sorg vi mottok beskjeden om at Annikken hadde sovnet inn. Så ufattelig trist og rart at hun ikke er her mer Flotte, kloke Annikken var både en god venninne og en god kollega. Vi er mange som kommer til å savne henne. Tusen takk for gode minner