Kjærsti Ilebrekke

Da mødre ble til Var tanken ganske klar. For mødre har noe i seg, Som ingen andre har. De øser av sin omsorg, Og de deler alt de vet. De viser deg at livet, er håp og kjærlighet. Derfor har vi mødre, Og dersom du spør meg Den beste mor i verden, Det var nettopp deg. Mamma for oss var familiens lim og bauta. En mor som gjorde alt for at vi barna skulle vokse trygt frem i denne verden. Måten Mamma og pappa tilrettela for at vi barna kunne har en trygg oppvekst i barndommen betydde mye for oss. Å ta oss med på ulike idretter og hobbyer for å finne vår vei i livet. Mamma var også veldig åpen om at vi skulle få lov til å bli akkurat hva vi ville. Om det var en eksamen man var stresset for, kunne mamma hjelpe så godt hun kunne, og samtidig roe ned å si: «De skal jo bare se hva du kan». Fikk 2 i matte :P Og gikk det dårlig (som dette tilfellet gjorde), motiverte hun oss til å ikke gi opp og var flink til å trøste. Og hvis vi hadde spørsmål eller følte vi hadde et problem, fant hun alltid svar og løsning og kunne hjelpe oss å ta de riktige valgene. Mamma var raus, og var veldig rettferdig. Her skulle alt deles likt ALLTID. Om det var saft, godteri, tid i badekaret, tid på internett (som den gang var på telefonlinjen(ADSL) osv. Samme med flaksloddene. Alt over 500kr skulles deles dersom noen vant. Til hennes 60 årsdag tok hun hele familien med til rhodos, slik som vi pleide å gjøre når vi var yngre. Båtferier, alle somrene på Barneskjær med nære og kjære, danmarksturer, sydenturer og små utflukter. Alt for at vi kunne ha det gøy sammen, hele familien. En skikkelig flink reiseplanlegger for alle ferier vi hadde var du. Etter hvert som vi barna på rekke å rad fant vår vei i livet og flyttet ut, nølte hun aldri hvis noen av oss hadde hjemlengsel og ville hjem til mamma og pappa. Eller vi bare trengte en pause fra hverdagen og trengte omsorg og litt ekstra luksus fra studentbudsjettet. Billetter hjem var ordnet på nullkommaniks, og all favoritt mat sto klart. (Underveis fikk vi alt vi maste om lenge, som hund og boblebad, oppusset kjellerstue osv), så da ble det ekstra stas å komme hjem til dette. Kanskje det var et triks for at vi ville komme oftere hjem så du fikk samlet flokken sin). Og tid, det hadde du alltid nok av til oss. Alle og enhver fikk sin tid med deg med både varm velkomst og farvel hver gang. Og hvis ikke vi ringte, sørget du for å få full oppdatering på oss og vennene våre. Som regel hver søndag var vår faste oppdateringssamtale. Du var ikke bare en mor for oss, men for mange viste du og gav din kjærlighet og gjestfrihet til alle uten å nøle. Husker så godt du sa: «Det er rom for alle, og er det ikke plass, så lager vi plass». Å komme hjem til dere var alltid en trygg plass. Med Skiltet «This home is allways open». Det det sto du virkelig for! Alle var hjertelig velkommen, til enhver tid, og det var alltid rikelig med mat og drikke og husly for de som trengte det eller bare en god klem. Og slik vil det fortsatt være. Du har formet oss til å bli en god versjon av deg, med din omsorg, beskyttelse og generøsitet til å gi av oss selv og ikke være redd for å være oss selv. Du lærte oss at vi trengte ikke mye for å gjøre en glad, og at det ofte er tanken som teller. Vi vil alle sitte igjen med en del av deg og din væremåte vil ligge i oss for alltid og aldri glemmes. Jeg savner deg så Mamma. Du vil alltid være min favoritt️.

Kjære gode Tante Kjærsti Jeg savner deg. Jeg savner bilturene, med Erik sin råkjøring, deg oppgitt og meg bilsyk i baksetet. Jeg savner å komme til deg å bli dullet med fordi jeg endelig kan være minstemann. Jeg kommer til å savne å få en melding av deg når jeg er alene hjemme om at det er mat å få hos deg. Jeg kommer til å savne omsorgen din, som en "går det bra" melding når ting skjer i verden og den gode klemmen du alltid gav. Du var definisjonen på en solstråle, for med smilet ditt og den gode latteren kunne du lyse opp et rom. Du var fadderen min, og den rollen tok på alvor fra min første stund. Du var som en ekstra mamma for meg, en som alltid strakte ut en hånd og som tok meg inn. Jeg savner deg. Hvil i fred, klemmer fra Signe

Kjære Kjærsti. Søstera mi var 11 år eldre enn meg. Men vi var skremmende like, ingeniørhoder som var skjønt enige om at omsorg ikke var vår greie det fikk andre, alternativt de to andre søstrene våre, ta seg av. Litt i tvil om det egentlig var helt rett. Det jeg husker best fra Ilebrekke da alle 6 bodde hjemme var alt det gærne Kjærsti, Sissel og Turi fant på. Jeg gikk storøyd fri og fikk betalt av mora vår for å sladre. Det høres ille ut når jeg sier det høyt, men det fikk aldri konsekvenser det jeg veit. Foreldrene våre likte bare å vite hva som foregikk. En gang begynte Kjærsti å hylgrine for at Sissel hadde tatt et par sokker av henne. Sånn var det å vokse opp i et hus med tre tette søstre. Kjærsti var utrolig nøye med tinga sine, kjøpte dyre ting og hadde full kontroll Sissel var ikke så nøye, en sokk var en sokk liksom. Kjærsti, Sissel og Turi gjorde mye fantestreker da de vokste opp, så jeg bør egentlig bare takke for at jeg aldri kunne måle meg med dem uansett hva jeg fant på av galskap De syntes nok jeg slapp billig unna. Kjærsti gikk på Folkehøgskole på Gol og kom hjem hver helg med en ny, hjemmelaget gave til meg en blå nål med glasur til å ha på genseren, en skjev kopp jeg kunne drikke av eller en eller annen snodig makrame-greie Jeg var minstemann og hu likte å skjemme meg bort, eller i hvert fall likte jeg å bli skjemt bort. Etter hvert møtte Kjærsti Erik, og det var fantastisk stas! Han jobba på Burre, var modell for Burre sine kule klær og var veldig kjekk! Kjærsti kom hjem hver helg fra hybelen i Sarpsborg for å være med Erik. De var veldig forelska. Jeg fulgte ofte med på lasset og ble med dem på tur til Skrim eller Vegglifjell. Jeg skjønner ikke at de gadd, men det gjorde de! De flyttet sammen i et hus i Valløveien og kjøpte seg den lyseblå fløyelssofaen som var så god å sitte i. Kjærsti fikk jobb på Kjemiservice og Erik hadde den kule, plettfrie lilla Opelen. Så flytta de to til Nesbrygga og Erik ble innkjøper på Adelsten. Det var skikkelig imponerende med turer til Østen og diverse eksotiske steder og jeg vet at Kjærsti var utrolig stolt av han. Men det var kanskje ikke like stas da hun kom hjem fra sykehuset med Kristin og hu måtte ta til takke med meg som selskap de første døgnene. Det blei litt grining på badet, men Kristin var snill som et lam og lå fornøyd på den lyseblå fløyels-sofaen og suttet på fingeren. Det lyse håret stod til værs som en hanekam. Et par år seinere kom lykketrollet Anette. Like søt og snill som Kristin, med massevis av mørkt hår. Så var det jammen ikke slutt med det, for et par år etter det kom lille Live(eller Piven) til verden. Hun er liksom minstemann til evig tid. Det har jeg litt erfaring med. Lykken var komplett og Kjærsti var veldig stolt av dem. Innimellom gikk det nok en kule varmt på Nesbrygga, men Kjærsti som ifølge seg selv ikke var noen omsorgsperson, dullet og degget med hele familien. Hun inviterte til fest, lagde mat og ordnet opp både hjemme og på jobben. Alle var velkommen, alltid på Nesbrygga. Når temperaturen ble for høy stappet hun de tre ungene inn i bilen og kjørte på besøk til noen. Helst til Turi og Toril Nils midt i tippekampen. Etter hvert bygde Kjærsti og Erik hytte på Veggli til seg og familien og jaggu fulgte minste-søstera med på lasset. Jeg og Svein kjøpte tomt i smug og klarte holde det skjult for Kjærsti ett helt år. Det var en bragd nå har de begynt å hugge ut de som har kjøpt tomta der borte. Nå kan dere angre, sa Kjærsti. Da satt vi der og smilte lurt og blunket til hverandre. Kjærsti nektet for at det var sant da vi fortalte at tomta var vår og at det var Svein som hadde hogd. Det var stas å ha hytte så nær og vi var mye sammen på hytta. Det ble mange flotte turer rundt Svartløk og Matfisk sammen med solslikking i diverse skråninger og Kjærsti var aldri vond å be over på bålpanne eller gule dotter på verandaen. Kjærsti inviterte tilbake på elgsteik eller verdens beste elgkarbonader. Også sammen med barn og svigersønner og etter hvert barnebarn, alle likte seg godt på Veggli og ville være med. Tida gikk så altfor fort og for seks år siden flyttet Kjærsti og Erik til Ilebrekke. Det ble et like viktig samlingspunkt som det var på Nesbrygga. Kjærsti elsket å ha folk rundt seg og det var vaffelfest for store og små på Ilebrekke hver lørdag helt til det siste. Og vi var en stor familie som likte å være mest mulig sammen. Vi fire søstrene var aldri uvenner i voksen alder, kranglet aldri og var veldig mye sammen. Vi reiste på utenlandsturer sammen hvert eneste år og ville virkelig hverandre alt godt. Det var ikke mange andre som presterte å være 25 på julaften for alle ville jo være sammen. Ta med svigermor sa Kjærsti til Sissel, og alle andre svigerforeldre som hadde lyst ble også med. Kjærsti var vertinne og alle var velkommen, alltid. Hun fortalte meg at hun skulle ønske hun fikk mer tid med barnebarna sine, som hun elsket over alt på jord, men sånn ble det ikke. Hun som liksom ikke var noen omsorgsperson. Det var hu jammen. Jeg lyser fred over Kjærsti`s minne.