Født i Yorkshire i England hvor hans far Thomas Wilson ga ham sin første opplæring i ung alder i slaktefaget. Videre utlært i England, og ble etterhvert både veldig rask og nøye i sitt fag. Han reiste over store deler av verden, noe han fikk anledning til pga hans evner. Tiden gikk, og etter en del perioder i Norge besluttet han og hans kone, Sandra Jean Kate Wilson, å flytte til Norge. Det ble ett år ved Gilde slakteri i Drammen, som så flyttet til Sem utenfor Tønsberg. Ferden gikk til Eidsfoss, og videre til Andebu hvor min mors siste dager ble opplevd februar 1996.
Sandras plutselige død preget resten av hans liv, og han avslo flere tilbud om felles ferd videre i livet. Det var aldri et ønske, og han hadde så sterke følelser om Sandra at han knapt klarte tanken på å leve videre. Heldigvis gjorde han det for hans sønn Thomas (Tommy) Wilson. En periode klarte han ikke å bo i Norge lenger. Det ble for nært når sønnen reiste bort for å studere. Da Tommy igjen returnerte til Norge ble han med ham på rundreise i Finnmark i forbindelse med hans jobb som lege. Han nøt stort å følge med på at hans sønn hadde det bra.
For litt over ett år siden fikk han konstatert kreft med spredning. Ingen kur kunne tilbys, kun lindring, men han beholdt alltid roen og ga familien en trygghet om at han slett ikke var bekymret. Hans store mål i livet var å igjen være sammen med Sandra, og han ville sørge for at han fant henne etter døden.
Til det siste en gledesspreder av de store. Da han til slutt aksepterte litt hjelp fra hjemmesykepleiere, var det begrenset hvor mye han ville motta av støtte. Han trivdes bedre med å invitere dem til å drikke kaffe eller te, og snakke om stort og smått. Vitser og historier var det alltid på lager, og både trøstende og oppløftende ord.
Han ble innlagt plutselig, 3 uker før sin død, men han brukte så klart transporten på å fortelle ambulansearbeiderne historier om sin sønn. Selv om han var trøtt hadde han alltid smilet klart. De siste par ukene var ofte slitsomme, men han sovnet stille inn i hjemmet med hans sønn og Camilla ved hans side. Akkurat som han ville ha det.
Født i Yorkshire i England hvor hans far Thomas Wilson ga ham sin første opplæring i ung alder i slaktefaget. Videre utlært i England, og ble etterhvert både veldig rask og nøye i sitt fag. Han reiste over store deler av verden, noe han fikk anledning til pga hans evner. Tiden gikk, og etter en del perioder i Norge besluttet han og hans kone, Sandra Jean Kate Wilson, å flytte til Norge. Det ble ett år ved Gilde slakteri i Drammen, som så flyttet til Sem utenfor Tønsberg. Ferden gikk til Eidsfoss, og videre til Andebu hvor min mors siste dager ble opplevd februar 1996.
Sandras plutselige død preget resten av hans liv, og han avslo flere tilbud om felles ferd videre i livet. Det var aldri et ønske, og han hadde så sterke følelser om Sandra at han knapt klarte tanken på å leve videre. Heldigvis gjorde han det for hans sønn Thomas (Tommy) Wilson. En periode klarte han ikke å bo i Norge lenger. Det ble for nært når sønnen reiste bort for å studere. Da Tommy igjen returnerte til Norge ble han med ham på rundreise i Finnmark i forbindelse med hans jobb som lege. Han nøt stort å følge med på at hans sønn hadde det bra.
For litt over ett år siden fikk han konstatert kreft med spredning. Ingen kur kunne tilbys, kun lindring, men han beholdt alltid roen og ga familien en trygghet om at han slett ikke var bekymret. Hans store mål i livet var å igjen være sammen med Sandra, og han ville sørge for at han fant henne etter døden.
Til det siste en gledesspreder av de store. Da han til slutt aksepterte litt hjelp fra hjemmesykepleiere, var det begrenset hvor mye han ville motta av støtte. Han trivdes bedre med å invitere dem til å drikke kaffe eller te, og snakke om stort og smått. Vitser og historier var det alltid på lager, og både trøstende og oppløftende ord.
Han ble innlagt plutselig, 3 uker før sin død, men han brukte så klart transporten på å fortelle ambulansearbeiderne historier om sin sønn. Selv om han var trøtt hadde han alltid smilet klart. De siste par ukene var ofte slitsomme, men han sovnet stille inn i hjemmet med hans sønn og Camilla ved hans side. Akkurat som han ville ha det.
Født i Yorkshire i England hvor hans far Thomas Wilson ga ham sin første opplæring i ung alder i slaktefaget. Videre utlært i England, og ble etterhvert både veldig rask og nøye i sitt fag. Han reiste over store deler av verden, noe han fikk anledning til pga hans evner. Tiden gikk, og etter en del perioder i Norge besluttet han og hans kone, Sandra Jean Kate Wilson, å flytte til Norge. Det ble ett år ved Gilde slakteri i Drammen, som så flyttet til Sem utenfor Tønsberg. Ferden gikk til Eidsfoss, og videre til Andebu hvor min mors siste dager ble opplevd februar 1996.
Sandras plutselige død preget resten av hans liv, og han avslo flere tilbud om felles ferd videre i livet. Det var aldri et ønske, og han hadde så sterke følelser om Sandra at han knapt klarte tanken på å leve videre. Heldigvis gjorde han det for hans sønn Thomas (Tommy) Wilson. En periode klarte han ikke å bo i Norge lenger. Det ble for nært når sønnen reiste bort for å studere. Da Tommy igjen returnerte til Norge ble han med ham på rundreise i Finnmark i forbindelse med hans jobb som lege. Han nøt stort å følge med på at hans sønn hadde det bra.
For litt over ett år siden fikk han konstatert kreft med spredning. Ingen kur kunne tilbys, kun lindring, men han beholdt alltid roen og ga familien en trygghet om at han slett ikke var bekymret. Hans store mål i livet var å igjen være sammen med Sandra, og han ville sørge for at han fant henne etter døden.
Til det siste en gledesspreder av de store. Da han til slutt aksepterte litt hjelp fra hjemmesykepleiere, var det begrenset hvor mye han ville motta av støtte. Han trivdes bedre med å invitere dem til å drikke kaffe eller te, og snakke om stort og smått. Vitser og historier var det alltid på lager, og både trøstende og oppløftende ord.
Han ble innlagt plutselig, 3 uker før sin død, men han brukte så klart transporten på å fortelle ambulansearbeiderne historier om sin sønn. Selv om han var trøtt hadde han alltid smilet klart. De siste par ukene var ofte slitsomme, men han sovnet stille inn i hjemmet med hans sønn og Camilla ved hans side. Akkurat som han ville ha det.
Født i Yorkshire i England hvor hans far Thomas Wilson ga ham sin første opplæring i ung alder i slaktefaget. Videre utlært i England, og ble etterhvert både veldig rask og nøye i sitt fag. Han reiste over store deler av verden, noe han fikk anledning til pga hans evner. Tiden gikk, og etter en del perioder i Norge besluttet han og hans kone, Sandra Jean Kate Wilson, å flytte til Norge. Det ble ett år ved Gilde slakteri i Drammen, som så flyttet til Sem utenfor Tønsberg. Ferden gikk til Eidsfoss, og videre til Andebu hvor min mors siste dager ble opplevd februar 1996.
Sandras plutselige død preget resten av hans liv, og han avslo flere tilbud om felles ferd videre i livet. Det var aldri et ønske, og han hadde så sterke følelser om Sandra at han knapt klarte tanken på å leve videre. Heldigvis gjorde han det for hans sønn Thomas (Tommy) Wilson. En periode klarte han ikke å bo i Norge lenger. Det ble for nært når sønnen reiste bort for å studere. Da Tommy igjen returnerte til Norge ble han med ham på rundreise i Finnmark i forbindelse med hans jobb som lege. Han nøt stort å følge med på at hans sønn hadde det bra.
For litt over ett år siden fikk han konstatert kreft med spredning. Ingen kur kunne tilbys, kun lindring, men han beholdt alltid roen og ga familien en trygghet om at han slett ikke var bekymret. Hans store mål i livet var å igjen være sammen med Sandra, og han ville sørge for at han fant henne etter døden.
Til det siste en gledesspreder av de store. Da han til slutt aksepterte litt hjelp fra hjemmesykepleiere, var det begrenset hvor mye han ville motta av støtte. Han trivdes bedre med å invitere dem til å drikke kaffe eller te, og snakke om stort og smått. Vitser og historier var det alltid på lager, og både trøstende og oppløftende ord.
Han ble innlagt plutselig, 3 uker før sin død, men han brukte så klart transporten på å fortelle ambulansearbeiderne historier om sin sønn. Selv om han var trøtt hadde han alltid smilet klart. De siste par ukene var ofte slitsomme, men han sovnet stille inn i hjemmet med hans sønn og Camilla ved hans side. Akkurat som han ville ha det.
kjære thomas jeg vil takke deg for den tiden i fra min barndom , da du kom til vbs i drammen . . da jeg ble kjent mede deg gjennom min far nils-andreas nilson du vart alltid snill med meg tok vare på meg når jeg hadde de vondt .og ga meg en støttende hånd du ga meg alltid noe gode råd . på min vei gjennom livet . og de var deg jeg også lærte engelsk av
jeg gledet meg vert år til du kom til drammen, ettervert så kom du til norge , med din kone sandra , og deres sønn tomas . jeg husker vi også, besøkte dere i england og du tok oss med på sightsieng i england jeg husker jeg fikk 3 penner av deg med mitt navn på niel ivor
stod de på dem , de ble jeg veldig glad for. , du og min far var arbeids kamerater i mange år og ble en del av våres familie min mor og far blr faddere for tommy ,, og dere var mye hos oss ... takk for alt som har vert, takk for de gode rådene du ga meg , de har kommet godt med , på livets vei, nå er sirkelen sluttet . og du har kommet hjem til sandra , guds fred over dere begge. thomas og sandra , dere vill alltid hvere i våre tanker og jerter
thomas wilson, himmelen har fått en ny stjerne,. farvel thomas takk for alt de gode .
mvh nils-ivar og tante ingjerd. marie
Det er trist å høre at du har forlatt oss, kjære gamle nabo Thomas. Vi hadde jo så god kontakt, og alltid mye å prate om. Du fortalte lange historier om ditt eventyrlige liv ute i den store verden, og av alle mulige plasser hadde du nå havnet i Hammerfest, -og siden i Tromsø. Men dessverre ikke lengre. Reisen din tok slutt, og vi takker deg for den tiden vi fikk være dine naboer..
-Hilsen Solveig og Rune-