Anita Stene

Kjære Anita, Det gjør meg så uendelig trist at du ikke er her lenger. Vår historie er ganske spesiell, og jeg har brukt mange timer og tårer på å tenke på vårt vennskap de siste dagene. Vi traff hverandre første skoledag i 1.klasse og var uadskillelige de neste 9 årene. Hver dag til og fra skolen og i alle friminuttene var vi sammen. Skoledagene ble dobbelt så lange hvis du ikke var der. Vi var flinke på skolen begge to og kjempet alltid en intern kamp om å være best. Men i heimkunnskap og håndarbeid (det het det i gamledager :)) var du alltid et hestehode foran. Men det var kjekt for meg som fikk egen spesiallærer. Særlig da jeg skulle strikke hæl på raggsokkene! På sløyden lagde vi et kjempefint dukkehus med vegger tapetsert med flortynne servietter og karse på taket. Vi var strålende fornøyd kan jeg huske. I friminuttene elsket vi å hoppe strikk eller slengtau. Vi delte alt og kranglet aldri (ikke som jeg kan huske ihvertfall). Det som gjør vår historie annerledes enn andre bestevenninne-historier, er at du var medlem av Smiths Venner. Det gjorde at du aldri fikk være hjemme hos meg etter skoletid, du var aldri i bursdagsselskapene mine, mens du aldri hadde bursdagsselskap. Du fikk heller ikke være med på leirskole. Du måtte være på skolen, mens jeg gikk på ski i Rondane og savnet deg veldig. Men sånn var reglene, og vi avfant oss med det. Jeg kunne være med deg hjem, men jeg fant meg ikke til rette i ditt miljø. Dermed delte vi livet kun i løpet av skoledagene. Og derfor skiltes våre veier da vi hadde fått utdelt vitnemålene våre etter endt 9.klasse. Jeg husker vi syklet sammen hjemover, tunge om hjertet, og vi visste at våre veier ville skille lag. Og det gjorde de i mange år, inntil jeg fikk mitt første barn. Du hadde også fått egen familie med 3 barn. Jeg dro på besøk, og det var så godt å se deg igjen! Da barselpermisjonen min var slutt, var vi så heldige at du stilte opp som dagmamma for vår Jørgen. Og plutselig var du en aktiv og viktig brikke i livet mitt igjen .Men så innhentet bindevevssykdommen, som herjer i familien din, også deg. Du måtte ta det med ro og kunne ikke lenger være dagmamma. Etter dette hadde vi sporadisk kontakt, men praten gikk alltid like livlig hver gang vi møttes. Siste gang vi møttes var på 50-års dagen din. Du var like blid og strålende som alltid. Jeg ble alltid imponert over hvordan du taklet å leve med en til enhver tid livstruende sykdom. Da jeg dro hjem sa du: "Ses på 50-års dagen din Liv!" Sånn ble det ikke. Du ble brått revet bort av en massiv hjerneblødning. Tilbake står jeg, og mange med meg, med gode minner om en usedvanlig flott person. Du utgjør en del av grunnmuren min Anita, som jeg er uendelig takknemlig for. Hvil i fred bestevenn! Du er med meg i hjertet mitt for bestandig.

Det var så utrolig trist å få beskjeden om at Anita ikke var her lenger. En engel har reist hjem. Anita var en av de flotteste menneskene jeg har møtt, den korte tiden jeg ble kjent med henne. Hun var takknemlig for hver dag hun fikk dele med andre. Det står respekt av den måten hun formidlet det hun var igjennom, å kunne vise andre hvordan en håndterer alvorlig sykdom. Jeg håper hun fikk tid til å skrive ned det hun hadde vært igjennom. Tankene går til dere som er igjen, ta med alle de fine minnene og den godhet Anita utstrålte. Min varmeste hilse til dere, jeg føler med dere i sorgen.