Til minne om deg kjære Hilde Anita vil jeg si så mangt. Gang på gang tar jeg meg i å Legge til noe i skrivingen. Du var så mye flott for meg og mange...
Det er en stor sorg-knute som svir i hjertet og det surrer i hjernen et forsøk på å begripe at det er sant at du har sovnet inn. Uvirkelig og vondt for uerstattelig er du. Du var så midt i livet. Du fortjente lykken du hadde med barna og Vossi og jeg skulle så inderlig ønske alt var unngåelig.
Jeg sender mine varmeste ønsker og tanker til dem nå og i fremtiden.
Du var lett å elske og derfor så sår å miste.
SFBTG ble vårt ungdoms motto om å være der man vil og ikke sløse med tiden man har. Vi var enige om at kjærlighet og vennskap var viktig.Det brant du for hele livet. Flotte verdier.
Du er en av de viktigste personer jeg har kjent. Ungdomstiden var vår historie sammen. Du og jeg var på livets landevei mellom Våle og Elmshorn. Utallige minner, bare en Hilde Lia. Du snudde aldri ryggen til meg eller vennene i Elmshorn. En sann ærlig venn i tykt og tynt.
Din latter er lagret i cellene mine. Du får meg alltid til å smile når jeg hører den for mitt indre, selv om jeg gråter nå, fordi jeg unnet deg så inderlig å leve lenger. Men slik gikk det ikke.
Jeg vil memorere alle minner på netthinnen min! Huske den flotte venninna mi, Hilde Anita som var leken, tydelig, tilstede og som var god på klarinetten, god med folk, Hilde Anita som viste forståelse og de varme øynene og den gode hånda å holde i.
Takk for at vi "rakk" å ta opp kontakten og dele livserfaring fra den lange periode vi ikke holdt kontakt. Da rakk vi å dele bryllupet mitt og den grusomme kontrasten ved Vossi's bortgang, ditt livs store kjærlighet. Dere var et sterkt, nydelig jordnært par, tilstede i hverdagen for mange. Du har snakker til meg om de flotte kjærlighetsbarna deres og den styrken du fikk av å se, at de begge bærer videre verdier og gener, som du og Vossi la grunnlag for sammen - og gjennom alt dere gjorde og stod for som foreldre og medmennesker i lokalsamfunnet. DET er godt å vite for meg, nå som de må omstille seg og gå inn i en ny måte å leve livet på.
Hilde du var en sjelden blomst, en varm og nydelig dame som har satt spor i historien langt inn i min egen familie. Du var så nær og kjær at naturligvis mine barn har hørt "røverhistorier" om oss fra gamledager:
Vi ble satt på gangen pga latterkrampe i en time for vi klarte ikke stoppe selv om kjemilæreren kjeftet. Vi måtte bare le mer når han kjeftet og skrek. Latteren din var smittsom for oss som kjente deg og frelse og befrielse for meg. Vi snakket tysk & norsk og la ikke særlig bånd på oss. Rett fra lever'n og elsket å leve for kjærligheten. For en sterk erfaring! Og tårene trillet av glede og sorg, enten vi kom til eller dro fra Elmshorn.
Du var sterk, tydelig og ærlig. Du våget mer enn meg og du og familien din støttet meg. For en flott ungdomstid! Du kunne tøyse med autoriteter og knipse bort regelrytteres argumentasjon når du hadde bestemt deg.
Du så rødt ved urettferdig behandling og mobbing. Du var fantastisk også på den måten. Du var bevisst og hadde sterke etiske, likeverds prinsipper.
Din latter huskes som medisin og din humor som avvæpnende og avslappende på samme tid.
Klemmene våre kunne jeg drukne i eller gjemme tårene mine i. Tusen takk for alt vi fikk gjort sammen.
Du huskes som en stor personlighet som ikke var opptatt av å så i rampelys eller ha publikum, du brydde deg mest om andre. Du var som en klippe for meg og vi delte en stor og viktig epoke. Du fulgte drømmen helt ut og det har vært lykke for meg å vite du var lykkelig med Vossi og barna.
Som voksne delte vi livets erfaringer og det føltes så fantastisk da vi tok opp kontakten. Så sårt at du er borte nå som vi var så godt i gang.
De siste måneders nære samtaler rørte i dype strenger av kjærlighet og sterk glede over å være sammen igjen, men sårt fordi du fortalte om helsa di og livet ble skjørt og ansvar for barna så tydelig. Du har vært så tapper! Lenge.
Jeg ante ikke at det brått skulle være umulig å møtes igjen. Kanskje ikke du heller Jeg skjønte ikke at du var så syk. Jeg får lyst til å brøle for jeg vil ikke at det skal være sant. Mein Schatz fikk jeg kalle deg etter Vossi døde, min skatt.
Ditt bortfall er en sykt sterk påminnelse på å leve for de viktige tingene i livet og takke mens man gjør det.
Jeg vil prøve å le mer til minne om deg. Men først skal jeg sørge over dødens overgang som kom så brått. Jeg føler dyp medfølelse med dine barn. Dine brødre, foreldre og sviger-familie kondoleres også over tapet.
Hvil i fred - Takknemlighet over alt det fine vi erfarte sammen og masse kjærlighet til minne om deg,
mein Schatz Hilde Anita,
Du lever for alltid i hjertet mitt. Ich liebe dich
Vis mer
Vis mindre